Anmeldelse av James Bond: Skyfall




Skyfall byr på en av de mest minneverdige skurkene i Bond-serien på lenge.

I Skyfall går James Bond-formatet tilbake til den gamle oppskriften, der rollene får mer plass, på bekostningen av teknologien, gadgets, effekter og lignende. Med et visst innslag av humor, troverdighet og galskap, skaper Javier Bardem en minneverdig prestasjon i rollen som filmens skurk. Og han føyer seg inn på topplista av Bond-skurker som man husker i lang tid etterpå, deriblant Goldfinger og Dr. No.

Men film nummer 23 om den britiske agenten, virker alt annet enn gammeldags. Takket være flott filming med utrolig visuelle motiver som kunne minnet om en Stanley Kubrick-film. Det er nesten imponerende hvor mye regissør Sam Mendes klarer å få med i enkelte utsnitt her. 

Det går derimot litt fort i svingene når det gjelder små og viktige detaljer, som blant annet beliggenheten. Skurken bor på en forlatt øy som det snakkes mye om, men som vi ikke får bakhistorien til godt nok forklart. Enda sliter jeg med å si nøyaktig hvor den øya befant seg. Og det er flere meta-referanser i Skyfall til både tidligere Bond-filmer, og tro det eller ei - Star Wars, og andre filmer. Disse var jeg såpass godt kjent med fra før, at scenene ikke klarte å overraske meg. 

Avslutningen var uventet og flott. For ti år siden når den ekstremt visuelle og teknologiske Die Another Day kom ut, hadde jeg aldri i livet trodd at en James Bond-film kunne revertere så stilfult tilbake til gamle dager igjen.

Terningkast 5

Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Marius Wærhaug Madsen

Marius Wærhaug Madsen

26, Oslo

Rik og singel journalist fra Sagene i arbeidsløs tilstand.





bloglovin

Norske blogger

Hovedstaden

Kategorier

Arkiv

hits