Slik var det å være dommer på TV




I går kveld var jeg gjestedommer for Gaute Ormåsen og Maj Britt Andersen i programmet Popstokk. De sang Michael Jackson-låter på norsk.

Det ene laget sang "Mannen i speilet" (Man in the Mirror), mens det andre laget sang "Ikke stopp til du har fått nok" (Don´t Stop til you get Enough) med hjelp fra en flink banjospiller.

Å være dommer i et så jovialt anlagt program er selvfølgelig hyggelig. Og veldig underholdende, med et kjempedyktig band og ruvende god lyd i studioet. Men jeg var mer en statist, enn en faktisk dommer. Man er med på leken, i større grad enn man er der for å gi en kritisk vurdering. Faktisk undertegnet jeg en kontrakt som statist. 

Før jeg og mine to meddommere Janine, og Irlin skulle ut i studio, ble vi informert om hvordan karaktersettingen fungerte. Kort sagt har de en skala fra 1-10, men har aldri opplevd å få lavere poengsum enn 6 for noen artist. Altså bruker de bare fem av de tilgjengelige poengene på skalaen. 

God PR for kjendisene
De har trossalt noen av Norges beste artister og største kjendiser på scenen. Når de inviterer helt vanlige folk som dommere, blir programmets funksjon mer å understreke hvor flinke de er. Selv om dette er åpenbart for seerne, er det fortsatt en interessant tanke i seg selv. Kjendisene har på en måte vunnet konkurransen før den har startet, til tross for at det er to lag. Det hele er en blanding av reklame, lek, konkurranse og kulturskildring.

Lagene fremførte kun nedkortede versjoner av sangene. Så korte at jeg som dommer måtte begynne å se etter poengtavlene, bare 20 sekunder ut i opptredenen. Det gikk så fort for seg, at poengene jeg endte opp med å gi, nesten var helt tilfeldig. Men jeg bestemte meg for å være snill, og ga 10 til første nummer og 9 til andre.

Den eneste grunnen til at jeg gikk ned til 9, var for å ungå repetisjon. Det hadde lite å gjøre med Maj Britt Andersens sangrøst eller opptreden. Så fomlet jeg meg til en begrunnelse da programleder Erik Solbakken ba om det.

Gaute vart skræmt
Hele dommerpanelet er iscenesatt som en slags parodi på idol. Noe også Gaute understreket, mens han ble skremt av hvor skummel jeg så ut. Skillet mellom parodi og virkelighet er ikke så tydelig, men tydelig nok til at tv-produksjon oppleves veldig kunstig. I det ene øyeblikket klapper publikum spontant og naturlig, i det andre øyeblikket får de beskjed om når de skal klappe. Som journalist er dette interessant, fordi jeg bevitner samspillet mellom iscenesettelse, og å dokumentere det ekte. En rar harmoni.

Selv om Popstokk ender opp som underholdning for massene, er noen av elementene nesten surrealistiske. (Spesielt når Trine Rein satt foran meg på venteværelset, utkledd som Tina Turner.) Dette er noe vi tar for gitt i vår kultur. Men jeg foretrekker å være bevisst på så mye som mulig. Det er slik man lærer. Best av alt er at jeg fikk betalt for å være med. Det rettferdiggjør liksom alt. Takk for opplevelsen NRK. 

Stikkord:

Én kommentar

I r l i n -

22.02.2012 kl.17:58

Var morro å oppleve, skal si du fikk oppsummert det godt! ;D Tusen takk for venneinvitasjonen forresten! :D

Skriv en ny kommentar

Marius Wærhaug Madsen

Marius Wærhaug Madsen

26, Oslo

Rik og singel journalist fra Sagene i arbeidsløs tilstand.





bloglovin

Norske blogger

Hovedstaden

Kategorier

Arkiv

hits