Hovedstaden

Vi har nettopp skaffet oss en Kenwood kjøkkenmaskin her hjemme. Den er så allsidig at den erstatter alt av vårt tidligere kjøkkenutstyr.

Allerede etter et par dager i hus hadde jeg brukt den tre forskjellige formål: Knadd pizzadeig, blandet massen til kornbarrer, og laget proteinshake i blenderen man kan sette på én av de tre uttakene for ekstrautstyr.

Det jeg brukte tre forskjellige maskiner til før, kan jeg nå gjøre i denne éne. Og det er bare begynnelsen. Coctail blenderen jeg hadde stående i ett skap, sitruspressa som sto i et annet, og nøttehakkeren jeg hadde liggende i en skuff, er nå overflødige alle sammen. For ikke å snakke om food processoren i plastikk. Kenwood maskinen består av stål og aluminium hele veien.

I megapakken vi kjøpte, følger alt dette med, samt en rekke annet. Og alt fungerer ved å sette forskjellige apparater på et av de roterende leddene, slik at du hele tiden bare bruker én stikkontakt. Dermed skaper en slik maskin orden, øker effektiviteten på kjøkkenet, og ikke minst sparer den plass.

Slike mekaniske mesterverk imponerer meg. Når en maskin er så gjennomført og robust, mens det ikke finnes én knapp for mye eller overflødig detalj noe sted. Når den jobber, er den så hardtarbeidende at det virker som den yter det lille ekstra for deg. Siden du er så flink. Litt som en gammel Singer symaskin eller et Apple produkt. Dette er det ypperste innen ingeniørkunst.

Det fulgte blant annet med en kjøttkvern. Noe jeg aldri trodde jeg ville ha behov for. Men jeg ser ikke bort fra at jeg begynner å lage min egen kjøttdeig snart. Jeg vet det er sært, men kanskje det blir så vellykket at jeg en gang i  nær framtid, slutter å spise butikkjøpte pølser. Man må jo ha visse grenser her i livet. 

Her er mine nye Bass Layton sko fra serien Weejuns - oppkalt etter oss "Norweejuns". Ferske fra New York.

Selve utseendet på skoen og rettere sagt formatet, heter "kiltie tassel". Sannsynligvis fordi skinnstripene former en kilt, og har to dusker over seg. Men jeg er usikker på om det har noe med skotsk kultur å gjøre.

Bass er kanskje verdens fremste ekspert på mokkasiner. Både myntlofferen, som er en kopi av den norske oppfinnelsen fra Aurland, samt denne patenten med dusker, og en rekke andre varianter - inngår serien "Weejuns". (Se det står under sålen på bildet.) Men felles for alle skoene, er at de er sydd på den spesielle måten som gjør det til en mokkasin. Og det er derfor de er oppkalt etter oss nordmenn.

Det er verdt å merke seg, at vi på gammelamerikansk slang anno 1930, ble kalt "weejuns". Fra den tiden de brukte banneord som "daggone" og menn brukte fedora. Ikke polyester-caps med andre ord. Det var tider det, sier jeg uten å ha opplevd det selv. Min helt Michael Jackson var patriotisk i klesveien og verdsatte de veletablerte amerikanske klesmerkene. Både når det gjaldt Ray-Ban solbriller, Levi´s bukser, og sko fra Bass, som han brukte i blant annet musikkvideoen til Thriller. Det handlet kanskje om å levere kvalitet til en rimelig penge, noe som passet for middelklassen, som flere mener har forsvunnet i USA. 

Tilgjengelighet og kommersiell suksess for folk flest
Selv om Aurlandskoen kanskje fant opp metoden og patenten for mokkasinen, er det Bass som gjorde den til en internasjonal suksess. Det er et av de gamle gode amerikanske merkene, på lik linje med Levi´s. Og har også en nesten 150 år lang historie bak seg. Men de er kanskje ikke like kommersielt kjent. Og jeg syns det i tillegg er merkelig at de ikke er tilgjengelige i Norge, noe konkurrenten deres Sebago er. 

Det er også interessant at disse skoene bare koster 500 kroner i USA. Bass og Sebago holder like god kvalitet. Med påsydde såler og solid skinn. Og en blanding av formell og hverdagslig stil, som gir skoene bred appell. Samtidig er ikke produktene deres luksusplagg. Fordi prosessen med å lage dem er så raffinert at det presser prisen ned, og gjør dem folkelig tilgjengelig. Noe som er ideelt hvis man vil oppnå kommersiell suksess.

Det er det samme konseptet Levi´s ble store på. Selv om 501-buksene deres koster tusen kroner her i hovedstaden, er jeans egentlig et fattigmannsplagg som alle skulle ha råd til. Det er fint å se at det fortsatt er det i USA, og synd at vi her i Norge har forvrengt hele konseptet deres til å bli noe lukseriøst. 

Endelig har det åpnet en god kinesisk restaurant tenkte jeg. Men dessverre var ikke maten like god som menyen.

Det mangler gode kinesiske og orientalske restauranter på Grünerløkka og Torshov. Av kalliberet som Dinner og Oriental holder i sentrum. Det virket som Chopstix kunne innfri med noe av det samme, spesielt siden de holdt seg unna klisjéene vi er vant til, som "kylling i karri" og "biff chop suey". Her er det moderne schezhuan-retter og dim sum, på menyen av passe størrelse.

Faren min og jeg prøvde "Sichuan biff Lamian" (med nudler) og "Gu Lo Yuk" (svin i sursøt saus) sammen med et par vårruller til forrett. Kjøttet var seigt, tørt og ikke en gang varmt. Det var lunkent, som om det var hentet rett ut fra fryseren. Og til tross for en god saus, var porsjonene altfor små. Ca 100 gram kjøtt per hovedrett. Og det er for lite mat til et voksent menneske. Da blir også prisen på 130 kroner altfor dyrt. 

Derfor håper jeg at denne restauranten biter i gresset og går konkurs, like fort som forgjengeren Brasserie 45 forsvant. Der jeg dessverre valgte å feire min forrige bursdag.

Chopstix har forresten ikke endret interiøret heller. Som til tross for å se moderne og dyrt ut, minner lite om asia. 

Les også: Fy skamme dere Mekong Café Bar (Grünerløkka)

Det var vanskelig å jobbe med speilfløyelen som jeg lagde mine åttende jeans av. Derfor måtte jeg tone ned klassiske detaljer.

For lenge siden hadde jeg et par speilfløyelsbukser som ble utslitt etter to uker. All pelsen forsvant i rompa. Stoffbutikken i Malta har derimot lovet at denne fløyelen vil være godt egnet til bukser. 

Egentlig er jeg motstander av kunststoffer. Jeg syns ikke plastikk har noe i klær å gjøre. Men det er mulig at det er polyester vevd inn i dette stoffet, for å gjøre mer slitesterkt. Mitt eneste par mislykkede bukser, lagde jeg i svart kordfløyel av 100 prosent bomull. De gikk rett fra symaskinen og til Frelsesarméen. 

Betydningen av "elegant"
Siden speilfløyelen i Jeans Nr. #8 var vanskelig å stryke, måtte jeg kutte ut den dobbeltbrettede sømmen, som finnes i alle dongeribukser - spesielt på bakstykket, og noen ganger på de indre eller ytre sømmene i beina. Men aldri begge samtidig. Det er ikke mulig. Derfor lagde jeg en falsk etterligning, der jeg istedenfor å brette sømkantene, sydde sikksakk på råkanten av stoffet, og presset dem ned én enkelt gang. Det blir helt likt på utsiden av buksa. Og hvis man syns det er vanskelig å sy dobbelbrettet, kan man benytte dette trikset. 

Det var vanskelig å lage delikate beltehemper. Derfor kuttet jeg dem helt ut, og lagde en gammeldags stropp som sitter plassert over baken. Noe Levi´s faktisk hadde på sine 501 bukser langt tilbake i tid. Denne strammer inn livet, og det er i tillegg noe flott over en bukse som sitter så godt i livet, at den ikke trenger belte. Hoftebåndet (linningen) er noe av det mest tidkrevende å lage, når man syr jeans, og det er en fordel å slippe å dekke til det flotte sømarbeidet her. 

Jeg kuttet også ut den klassiske myntlomma som alle har stjelt fra Levi´s, og lagde en mer nedtonet myntlomme (a lá Wrangler) som forsvinner inn bak låret. Den ble nesten usynlig, spesielt ettersom jeg kuttet ut naglene også. Stoffet har en så elegant karakter over seg, at jeg følte det ble feil å ha noe så robust som nagler på en slik bukse. Med andre ord prøvde jeg å ivareta stoffets identitet, og derfor tonet jeg ned andre robuste detaljer: For eksempel doble sømmer i lommekanten. 

Rompestroppen på bakstykket

Den mer anonyme myntlomma

Hele baken

Jeg kjøpte nettopp Batman Arkham Asylum til 180 kroner. Den prisen spill egentlig burde ha kostet. 

Hva er egentlig vitsen med å kjøpe nye spill til 600 kroner? Det er altfor dyrt.  Allikevel har jeg vært dum nok til å betale det for samtlige spill siden 1997 - da jeg fikk min første Playstation. Nå er det slutt!

Jeg har tatt det første steget mot et billigere spillforbruk, og samtidig vil jeg bevisst såre spillselskapene med en slik taktikk. Bruktmarkedet skader nemlig inntekten deres. Buhu, synd for dem. Er det noen som fortjener litt opprør er det spillindustrien, som har hatt større vekst enn noe annet medium. Sikkert fordi de priser spillene så høyt som de gjør.

Spill = ferskvare?
Er det egentlig en forskjell på et brukt spill og et nytt? Det er jo akkurat det samme spillet det er snakk om. Og butikkene som selger dem har policy på at de skal fungere, så risikoen for at man kjøper et defekt spill er så å si borte. Tilgjengeligheten på brukte spill er også blitt mye større, med internasjonale kjeder som Gamestop og Game, som har flere utsalg her i hovedstaden. 

Når jeg var yngre, var det veldig viktig å kjøpe de store spilltitlene på lanseringsdatoen, gjerne om natten for den slags skyld. Og det var liksom en oppfatning om at spill var ferskvare, og gikk ut på dato innen tre måneders tid. Nå som jeg har blitt eldre gir jeg faen i om spillet er to år gammelt. Spesielt når jeg fått flere interesser som er langt mer givende enn å spille. Det er bare underholdning, hvorfor investere så mye penger i det, hvis det ikke er nødvendig? 

Butikken jeg kjøpte dagens spill i - Game, reklamerte for nattlansering av rollespillet Diablo 3. Og det er et sånn type spill som faktisk har godt av å bli eldre. Hvis jeg som kunde, kjøper det brukt til 200 kroner neste år, vil jeg ikke bare spare penger - men komme til et spill som har gjennomgått mange forbedringer rent teknisk, og et nettmiljø som har utviklet seg stort i mangfold. Og det sikrer meg en enda bedre opplevelse. I Batmans tilfelle, er spillet så anerkjent og gjennomspilt av hundretusenvis av fjortiser, at hvis jeg for eksempel sitter fast, er det stor sannsynlighet for at jeg finner hjelp på nettet, i form av guider, artikler og lignende. 

Jeg skjønner at folk kanskje foretrekker å kjøpe nye bøker, framfor slitte, brune og tobakksluktende bruktbøker. Men spill er trossalt digitale. Man skal ikke bruke selve coveret til noe, annet enn å ha det i hylla. Så derfor skal jeg nå kun kjøpe brukte spill framover. JA til bruktspill. Ellers burde spillindustrien presset ned prisen på nye spill til et fornuftig nivå - som film for eksempel.

Starbucks har gjort enormt mye for å spre kaffekultur i hele verden. Men de lager ikke god kaffe for det.

Det som gjør Starbucks til et bra konsept, er den avslappede atmosfæren i deres kaféer, som gir avkobling fra den hektiske dagen i byen. Ingen forstyrrende dunkemusikk som på MacDonalds, og store gode stoler man kan slappe av i, og nyte et bredt utvalg av kaffe og bakverk, i et relativt moderne designet lokale. Ikke en sliten og gammel brun kafé. (Finnes disse lenger?)

Jeg har vært kaffeinteressert i ti år, og har besøkt Starbucks i flere land, før de kom til Norge. Minnene jeg sitter igjen med av kaffen, er gjerne at den er ALTFOR varm. Ofte må jeg vente i ti minutter før den er drikkbar. Kaffesmaken er omtrent fraværende. Men dét kan være mye av suksessgrunnlaget til kjeden. Produkter med manglende karakter, likes ofte av mange. Ta for eksempel Grandiosa. Den smaker ingenting.

Barn liker ikke kaffe. Det er et velkjent fenomen, men allikevel skal alle tenåringsjenter fra 14 år og oppover, inn på Starbucks før de gjør noe annet, når de er på besøk i New York. Det norske bloggnettverket kan by på minst hundre slike innlegg. Og de beskriver produktet deres med klisjéer som "ekte kaffe slik den skal være" og "et lite stykke himmel". Men ærlig talt; grunnen til at så mange ungjenter lurer oss andre til å tro at Starbucks er bra, er fordi de har vokst opp med Sex og Singelliv på TV. I denne serien hylles kaffekjeden av de patriotiske gamle tøsene.

Derfor er kaffen deres ræva
Grunnen til at Starbucks sin kaffe er dårlig, ligger i dårlig teknikk og manglende kompetanse. Da min første espressomaskin var ny, lurte jeg på hvordan man skulle dampe melk til en Cappucino. Jeg bestilte en fra Starbucks i London, og det som deretter utspilte seg foran øynene mine, ville gitt norske baristaer hjerteflimmer:

Ungjenta bak disken fyllte en av de enorme melkemuggene, satt den under damparmen på espressomaskinen, skrudde på full guffe, og forlot den.  Mens hun ryddet litt og ga en annen kunde en muffins, koktes melken til min sakte i hjel. Og boblene ble store som havskum. Enhver god barista, forstår at det første som fordamper når man varmebehandler melk - er fettet. Det samme går igjen i annen matlaging, med for eksempel kjøtt. 

Fettet gir smaken, og man skal egentlig dampe den til maks 65 grader. Fortsetter man da, vil den smake risengrynsgrøt. Og deretter vil tykkelsen til helmelken minske, og den blir like tynn som vann. Dette ødelegger konsistensen som en Cappucino skal ha, så vel som smaken. 

Det er ikke nødvendigvis noe galt med hvordan Starbucks brenner kaffebønnene. Jeg er faktisk misfornøyd med den lyse brennetrenden her i Hovedstaden. Og det har oppstått en slags rasisme mot kaffebønner av typen Robusta. Det resulterer i at cappucinoene du får flere steder her, smaker tomatsuppe. De er for svake, og mangler slagkraften jeg mener kaffe bør ha. Den skal ikke være besk, men bitterhet kommer godt med, bare den ikke blir for tydelig. Kaffen i Oslo er allikevel bedre enn noe man får på Starbucks, og du bringer skam over Norge hvis du drar til Starbucks for å få "ekte kaffe" hvis du kommer fra Norge, spesielt Oslo. Hvor vi har den beste kaffekulturen i verden.

Respekterer ikke ingrediensene
Jeg har prøvd ganske mange typer kaffe gjennom ti år, også fra Starbucks, og har klart å lage god kaffe med den - bedre enn de selv klarer. Fordi jeg bruker riktig teknikk. Men som en kjede med tusenvis av utsalgssteder verden over, er det kanskje for mye å kreve at baristaene deres skal være lidenskapelig interessert i å gjøre alt riktig. 

En annen feil som lett kan ødelegge en kaffe, er å ikke slippe ut det overopphetede vannet fra forrige kaffe i vannkokeren, før man brygger en espresso. Vannet/dampen som er igjen, kan nå 120 grader, og vil brenne i stykker smaken til din nykvernede kaffe. Derfor ser du gjerne at alle baristaer her i byen, slipper ut litt vann fra espressomaskinen sin, før de brygger kaffe til deg. Det gjør de ikke på Starbucks, og dette er en feil jeg gjerne ser i kaféer utpå landet i Norge også. 

Det er i det hele tatt ganske latterlig at Starbucks i sin egen promovideo, skryter av å dampe melka riktig, men ikke klarer å lage latteart med den i samme filmsnutt. Det er mye annet som gjør Starbucks kaffe dårlig. Et helt eget kapittel er doseringen deres. Når de lager en Cappucino skulle man kanskje tro de fulgte reglene og tradisjonen fra Italia. Men neida, de har bestemt seg for at de skal ha tre ganger så mye melk i sin, uten å høyne mengden espresso. Da blir smaken borte. De respekterer ikke kaffens egen smak, og dette er et kulturelt problem i kjeden deres, og en av grunnene til at de bruker sirup i samtlige drinker. Det man drikker på Starbucks er med andre ord melk og sukker. Det er med god grunn at Aftenposten slakter dem i anmeldelsen sin.

Jeg fikk nettopp denne kaken flydd inn fra Wien i Østerrike. Den autentiske "Zacher Torte" fra konditoriet i første etasje til det lukseriøse Hotel Sacher. 

Det er par kaker i som er verdenskjente for sin unike smak og utførelse. Denne er en av dem. Oppskriften er 180 år gammel, og HEMMELIG. Det betyr at selv om norske konditorier kanskje lager denne kaken, er det ikke den samme som den man får servert på hotellet i Østerrikets hovedstad. Derfor fikk jeg den levert direkte fra Wien, for sånn gjør vi det i hovedstaden!

Wien har en fenomenal bakekultur, og Sacher Torte (terte) er oppkalt etter 16-åringen som fant den opp i 1832, Franz Sacher. Han lagde kaken på oppfrodring fra Prins Metternich, som ville at hans viktige gjester skulle få en dessert de aldri ville glemme. 

Selve kaken smaker ganske ordinær sjokoladekake. Men det er tynt lag aprikosmarmelade i midten, og et sjokoladetrekk rundt kaken som har en litt søt og syrlig smak. Det er dette som gjør at kaken skiller seg ut. Wikipedia skriver at den består av tre forskjellige typer sjokolade.

Men da jeg satt og spiste terta til Franz i den deilige sommersolen i dag, syns jeg sjokoladetrekket hadde hint av sitron og vanilje. Dersom jeg skulle gjenskapt kaken, ville jeg skviset en halv sitron oppi kokesjokolade over vannbad, og tilsatt vaniljeessens.

Den var derimot litt tørr, til tross for den kjappe leveringen med fly. Men det var gøyalt å endelig ha prøvd den verdensberømte kaka. Neste mål er Red Velvet Cake på hotellet Waldorf Astoria i New York. 

Svart dongeri med glitrende sølv og rød kontrasttråd. Dette er mitt sjette par jeans og snart kommer mange fler.

Det begynner å bli en liten stund siden jeg har laget dongeribukser. Men jeg fikk en pangstart da en av mine nye arbeidsgivere ga meg dette stoffet. Samt en rekke andre stoffer jeg vil bruke i tiden fremover.

Jeg undret lenge over hva slags tråd jeg skulle bruke, og til slutt kom jeg frem til at rød tråd ville gitt buksen mest karakter. Jeg har også i mellomtiden lært å sette ekte nagler. Også kalt kobbernitter. Nå vil jeg kun bruke slike på alle framtidige bukser.

Kobbernitter har vært brukt i skinnmakerfaget i lang tid. Bruken av dem i dongeribukser går nesten 150 år tilbake i tid. Det var slike Jacob Davis introduserte for Levi Strauss, da de kom sammen og begynte med nagler i buksene. Det som kort sagt markerte starten på bukseeventyret til Levi´s. Det er de absolutt vanskeligste naglene å sette, og krever mye mer arbeid enn de jeg skrev om tidligere.  Men de er best og finest. 

Mine kommende bukser

• Jeg har bestilt en 10 oz tjukk dongeri fra USA, som er helt svart og mer solid enn noe jeg har klart å få tak i her i Hovedstaden. Disse skal jeg lage bukser med uniformsstripe av.
   
• Lilla bukser. Yepp, du hørte riktig. Lille kan være flott på menn, og jeg skal bevise det.
  
  
• Rød bukser. Jeg har halvannen meter igjen av twillen jeg brukte til mitt aller første par bukser.  Og siden jeg ble så misfornøyde med dem, skal jeg nå lage et mye bedre par bukser av samme stoffet.
  
  
• Stoffer fra Malta. Jeg venter også på blant annet svart speilfløyel og coxgrå dongeri fra Malta. Og det er mulig jeg begynner på disse først.  
  
  

Det endte opp med en tur på Grændsen i går. Der jeg kjøpte den ultimate sommerskoen for herrer. 

Håndsydde mokkasiner fra Sebago - et merke som har produsert den kjente myntlofferen siden 40-tallet. Skal jeg først bry meg om merker, så liker jeg de gamle traverne. De som har holdt på lengst - og har en tradisjon de viderefører.

Jeg har brukt slike sko siden jeg gikk på barneskolen, og syns det er like gøy hver gang jeg kjøper et nytt par. Skoen er sydd for hånd, gir god støtte til foten med dorksydd lærsåle, og er lett å ta på seg. Det stive skinnet holder passformen på skoen lenge. Forrige par jeg hadde fra britiske Loake, varte i tre år

Siden jeg måtte kjøpe dem i Norge, noe jeg vanligvis ikke gjør, måtte jeg ut med det dobbelte av hva slike sko koster i for eksempel England eller USA. Derfor skal jeg ta ekstra godt vare på disse, ved å pusse og olje dem så ofte som mulig. 

Myntlofferen er egentlig en norsk oppfinnelse, og kommer fra Aurland. Tidligere kjent som Aurlandsmokkasinen. Sebago var den tredje produsenten som ble store på denne patenten, rett etter G.H. Bass. Hele konstruksjonen av skoen er basert på hvordan Iroquois-indianerne sydde sine sko.

Det er selvfølgelig morsomt at min store helt Michael Jackson også favoriserte slike sko, men min personlige grunn er enkelt den, at de er elegante men ikke formelle. Lette å bruke og varer lenge. 

Kan nesten ikke tro at dette var nødvendig. Men etter å ha brukket tåa viste seg at alt internett sa om dette var feil.

Mandag kveld skulle jeg sparke en fyr i huet, noe som er helt vanlig. Men med et litt for lavt spark fra min side, og en uomtenksom blokk fra motstanderen, endte det opp med at jeg sparket han rett i albuen, og presset stårtåa bakover så mye at den knakk.

Jeg bet tenna sammen fortsatte treningen, og tenkte den bare var forstuet. Men etter hvert som hevelsen gikk ned, så jeg at den pekte en annen vei enn vanligvis. Jeg hadde ikke noe lyst til å dra ned på legevakta, fordi jeg hadde lest om brukne tær på internett. Og hørt et par historier fra andre andre medutøvere tidligere.

Flere forumposter på Kvinneguiden, VG Nett og Lommelegen, fortalte meg at man bare lot tærne gro av seg selv, uten å gjøre noe spesielt med det. De rettet seg visst ut på egen hånd. FEIL.

Samvittigheten sparket meg i ræva
Onsdag var tåa mi blitt lilla og stiv, og det var fremdeles temmelig vondt å gå. Etter at begge foreldrene mine styrket angsten ved å understreke hvor fæl den så ut, fikk jeg omsider dårlig samvittighet, og dro til legevakta. 

Etter den uutholdelige og forferdelig lange ventetiden der, fikk jeg tatt røntgenbilde som viste at det var et brudd tvers over leddet. Legen sa det var mulig at jeg faktisk måtte operere. Noe som knuste mytene jeg hadde lest på det mektige internettet, dagen i forveien.

Men etter nærmere evaluering, måtte jeg kun gipse foten. Noe jeg opplevde som høyst unødvendig, men legen bekreftet at dersom jeg ville ha en bevegelig stortå i framtiden, måtte jeg bare finne meg i å gå med gips. Kanskje så lenge som i fire uker. Og dermed ble brukken tå - plutselig mer alvorlig enn jeg noen sinne kunne forestilt meg. 

Ingen sko passet når jeg kom hjem. Dermed måtte jeg bruke kreativiteten, og klippet opp en gammel crocs-sandal, til å passe rundt foten. Jeg håper virkelig gipsen var nødvendig, og at jeg ikke har blitt offer for en overforsiktig lege. Dette kommer tross alt til å begrense treningskapasiteten min i en stund framover.